Iris anker saken - vi kan ikke svikte dem som kjemper
Etter å ha blitt oppsagt fra jobben som sykepleier fordi hun ikke var vaksinert, gikk Iris Frohe til sak mot Hamar kommune. Hun tapte og ble dømt til å betale kommunens advokatutgifter, i tillegg til sine egne. Det blir til sammen på over 440 000 kroner. Saken er knapt omtalt i media, men har skapt stort engasjement. Iris har bestemt seg for å anke. Hun kjemper for mange - alle som har opplevd urettferdig behandling og overgrep på arbeidsplassen på grunn av egne helsevalg under nedstengingen. Og vi må støtte henne i denne kampen.
7. februar ble Hamar kommune frifunnet i Østre Innlandet tingrett. Hamar kommune hadde ikke drevet med diskriminering da den uvaksinerte sykepleieren Iris Frohe fikk sparken fra sin stilling hos legevakten, slo retten fast. Etter to dager i rettssalen mente tingretten at de hadde hørt mer enn nok til å treffe en avgjørelse. Men flere viktige spørsmål er uavklart.
Sakens kjerne
Etter et vikariat hos legevakten i Hamar ble Iris fast ansatt høsten 2021. Hun trivdes der, men etter hvert kom kravet om at de ansatte skulle være vaksinert. De som ikke var vaksinert, eller ikke ville oppgi sin vaksinasjonsstatus, måtte teste seg to ganger i uken.
I forkant av presset om vaksinering hadde Iris og mannen hennes snakket om hvor grensen burde gå for å rette seg etter smitteverntiltak. De bestemte seg for at den måtte gå ved testing og vaksinasjon. Smittevernutstyr var hun allikevel vant til å bruke som helsearbeider.
Iris takket nei til vaksine, og måtte som følge av valget teste seg flere ganger i uken. Hun ble bedt om å bruke munnbind blant de andre ansatte som var vaksinert. Dette var på et tidspunkt da det allerede var kjent at vaksinerte også kunne smitte, og i noen tilfeller kanskje smittet mer enn de uvaksinerte. Iris nektet derfor å godta det irrasjonelle kravet om testing.
Det var ikke et ubegrunnet avslag. Hun hadde lest seg opp på området, og i media hadde det på denne tiden allerede kommet ut saker hvor vaksinerte hadde smittet andre. Hun ville ha svar på det medisinskfaglige grunnlaget, og stilte derfor arbeidsgiver to spørsmål:
Hvorfor skal asymptomatiske personer teste seg? Iris har sagt at det å skulle teste seg uten å ha noen symptomer var for henne en ny og ukjent ting.
Hvorfor skulle hun som uvaksinert teste seg, og ikke hennes kolleger? Det var på dette tidspunktet allment kjent at både vaksinerte og uvaksinerte kunne smitte.
Det er disse spørsmålene Iris ønsker svar på. Legevakten og Hamar kommune har ennå ikke klart å komme med et svar. De refererer bare til retningslinjene fra Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Verdens helseorganisasjon. Det skal ikke taes noen lokale vurderinger. Man skal visst bare følge ordre.
Iris valgte å følge sine prinsipper og nektet vaksinasjon og testing, med spørsmål om hva som var den medisinskfaglige begrunnelsen for å kreve dette fra de ansatte. Dermed fikk hun et siste tilbud. Den eneste løsningen arbeidsgiver kunne komme på, var å omplassere henne. Hun kunne få en ny stilling. Som vaksinatør. Var det en fornærmelse eller en oppfordring til å slutte i jobben?
Iris avslo naturligvis tilbudet, og ble oppsagt.
Rettssaken
Det ble rettssak, og partene møttes i Østre Innlandet tingrett 16. januar. To dager var satt av til saken.
Disse spørsmålene kunne blitt belyst i Østre Innlandet tingrett. Med professor Halvor Næss, forsker Astrid Stückelberger, lege Torkel Snellingen og psykolog Silje Schevig blant vitnene lå det an til at man kunne oppklare flere mysterier.
Halvor Næss er spesialist i nevrologi og indremedisin, overlege på nevrologisk avdeling Haukeland, og professor ved Universitetet i Bergen. Han har jobbet med å utarbeide retningslinjer for hjerneslagbehandling for Helsedirektoratet. Han fortalte om viktigheten av at man som helsearbeider selv stiller spørsmål rundt retningslinjene og bruker skjønn. «Retningslinjene er ikke altomfattende, de er veiledende.»
Professor Næss støtter Iris i at det å skulle teste friske mennesker når det gjelder luftveisinfeksjoner er noe helt nytt. Det er vanskelig å tolke slike tester fordi man kan få mange falske positive resultater.
Forsker Astrid Stückelberger har de siste ti årene jobbet for Verdens helseorganisasjon med å utarbeide beredskapsplaner for pandemier og epidemier, og med internasjonale retningslinjer for helse. Hun sier i sitt vitneutsagn at internasjonale retningslinjer ikke ble fulgt under nedstengingen. År 2020 var ikke verre enn andre år når det kom til dødelighet. Hun går videre med å fortelle om PCR-testen, at testen ikke har noen sammenheng med smitte, og ikke bør brukes for å ta noen avgjørelser når det kommer til helse. Friske mennesker har ikke symptomer. Det er det motsatte som skjer: syke mennesker smitter de friske, ikke omvendt. Og de vaksinerte er nå sykere enn de uvaksinerte, ifølge Stückelberger.
Lege Torkel Snellingen gikk også inn på spørsmål rundt testing og begrepet smitte. Et av Snellingens spesialfelt er epidemiologi. Han sier at det før ikke ble tatt prøver av friske mennesker for å se om de er syke med infeksjonssykdommer. PCR-testen ble ikke laget som et diagnostisk middel. Han sier han som lege reagerte på at testen ble brukt på denne måten. Han hadde snakket med en kollega som var professor i ortologi i Oslo, og som fortalte ham at pasienter hadde ankommet sykehuset med hjerteruptur etter å ha fått hjerteinfarkt, fordi de ikke turte å oppsøke sykehuset på grunn av redsel for smitte. Snellingen sier det ikke er noe grunnlag for å si at uvaksinerte bør teste seg, mens vaksinerte ikke skal gjøre det.
Men Hamar kommune og deres vitner var ikke der for å diskutere spørsmål rundt smittevern. Ingen av vitnene - blant annet en representant for Helsedirektoratet - var der som sakkyndige vitner, og de trengte derfor ikke svare på faglige spørsmål. Den viktige diskusjonen om tiltakenes effekt uteble.
I dommen fra Østre Innlandet tingrett er ikke Iris sine sakkyndige vitner nevnt med ett ord. Motpartens vitner får plass i den 17 sider lange dommen.
Iris sine vitner er ikke relevante fordi Østre Innlandet tingrett vil gjøre saken til en ren arbeidstvist. Legevakten har gitt den ansatte instrukser som ikke ble fulgt. Instruksene kommer fra høyeste medisinske myndighet, og det blir tatt for gitt at de er godt medisinskfaglig begrunnet.
Hvor går grensen?
Vi ble alle berørt da samfunnet stengte ned, og alle opplevde det på forskjellig måte. Noen godtok tiltakene de ble pålagt, andre valgte å ikke følge dem. Med hvert valg fulgte det en pris.
Maskepåbud, krav om testing, og et stort press for å bli vaksinert. Det var ubehagelig å sitte på bussen eller gå i butikken, og være en av de få som ikke brukte munnbind, og mange ga etter, bare for å slippe de stygge blikkene. Helsearbeidere måtte bruke munnbind på jobb og ble fortalt at de kunne smitte pasientene hvis de ikke gjorde det. Noen ga også etter for kravet om testing, fordi det krevde for mye å si nei. Noen få ga også etter kravet for om vaksinering, det verste overgrepet.
Når et samfunn har kommet dit at myndighetene skal bestemme hva du putter i kroppen din har vi tråkket over en viktig grense. Alle har rett til å bestemme over egen kropp, og hva som går inn i den. Omsorg ble brukt som unnskyldning for å tvinge folk til å godta å injisere et middel som ikke var tilstrekkelig godt testet, og som var basert på en ny teknologi. Aldri hadde man klart å lage et produkt med denne teknologien som var godt nok til å slippes ut på markedet til bruk i vaksiner. Da holdt det ikke med vanlig markedsføring. Andre triks måtte til. Trusler om å miste jobb eller plass på skole var et pressmiddel for å få folk til å føye seg. Og de som tok vaksinen selv om de var kritiske, gjorde det ofte fordi de ikke hadde råd til å miste jobben.
Men noen tok opp kampen og nektet å føye seg, til tross for at de sto i fare for å miste livsgrunnlaget. For dem var kroppslig integritet viktigere. De tok ikke kampen bare for seg selv, men også for alle oss andre som ikke ville la oss testes eller vaksineres. Iris var en av dem. Kampen er ikke over.
Vi kan ikke svikte dem som kjemper nå
Da Norsk hjelpefond spurte om jeg kunne skrive litt om saken til Iris, kunne jeg egentlig ikke si nei. Den er for viktig. Gjennom hele nedstengingen har vi gått og ventet på saker som egner seg for rettssalen. Noen har prøvd å havne der med vilje. De urimelige kravene, diskrimineringen og utestengingen, forskjellsbehandlingen, overgrepene som er utført mot grupper av befolkningen under påskudd av at det dreier seg om helse. Tiltakene som ikke gir mening. Myndigheter som kommanderer og skremmer befolkningen. Restriksjoner som strekker seg langt inn i våre egne liv. Samtidig som vi blir fortalt at det hele er frivillig, er det sosiale presset er til å ta og føle på. Og ikke bare det. De frivillige tiltakene fører til at mennesker mister jobben hvis de ikke følger dem.
Mennesker har mistet jobben på grunn av sine egne helsevalg. Norsk hjelpefond har vært der for dem og hjulpet mange med å få jobbene tilbake. De samlet blant annet inn 250.000 kroner før rettssaken til Iris. Derfor er organisasjonen så viktig. Nå har de valgt en ryddig og tilsynelatende enkel sak å gå til retten med. Det er viktig at vi gir dem den støtten de trenger i sin kamp, ikke bare for Iris, men for alle som har blitt diskriminert og forskjellsbehandlet på grunn av egne helsevalg.
Hemali har flere ganger omtalt saken:
Søstrene ble oppsagt i helsevesenet, nå blir det rettssak
https://hemali.no/helse/sostrene-ble-oppsagt-i-helsevesenet-na-blir-det-rettssak/
Ble oppsagt, nå kommer Iris´ rettssak: – En prinsippsak for flere enn meg selv
https://hemali.no/helse/ble-oppsagt-na-kommer-iris-rettssak-en-prinsippsak-for-flere-enn-meg-selv/
Sykepleien.no omtalte kort saken:
https://sykepleien.no/2023/01/sykepleier-fikk-sparken-etter-vaksinenekt
Sudentavisen til OsloMet, Journalen, skrev også om rettssaken:
https://journalen.oslomet.no/2023/01/Sparket-sykepleier-i-rettsdrama
Etter rettssaken stilte Iris og styreleder i NHF, Rune Hansen, til intervju hos Antijantepodden:
